Frykt og flyt

[Inger Lise, Adm.]

Tenk deg et medisinhjul. Der har du fire retninger, øst, sør, vest og nord. Alle vi mennesker kan plasseres i dette hjulet, barn er i øst, som er begynnelsen, den unge voksne er i sør, som er fruktbarhet. De eldre voksne er i vest, i avslutningen, der vi finner visdommen, og når vi dør, går vi inn i nord, som er hvile og transformasjon.

Dette er en livssyklus. Men det kan også vise til hvor vi er i forskjellige prosesser i oss. Medisinhjulet viser også gangen i årstidene, månefasene og mange andre sykliske hendelser og prosesser.

Dette betyr at vi i våre prosesser kan være i øst i en prosess, i vest i en annen, og når vi har nådd en innsikt, lar vi de gamle “sannheter” dø i nord. Og mens vi befinner oss i nord, slipper vi det vi ikke lengre trenger, plukker ut det som fremdeles har sin verdi i fra de gamle sannhetene, og fødes inn i en ny prosess i øst.

For mange er denne vandringen i medisinhjulet en bevisstløs prosess. Dermed vil mange av innsiktene bli lite fokusert og reflektert på, og de mister mye av sin kraft og sin retning.
De som jobber bevisst, og årvåkent observerer sine egne bevegelser, handlinger og mønstre, får den fordelen at de i større grad kan ta i bruk de bevisstgjorte erfaringene og kraften fra transformerte traumer og opplevelser i sine videre handlinger, bevegelser og valg, slik at de i større grad kan avdekke hvilke valg som er “rett” for dem, og retningsstyre disse på en mer hensiktsmessig måte.

Vi blir som sagt født inn i øst, i begynnelsen, eller våren. Vi er som et nakent lite frø, som trenger omtanke, næring, varme og kjærlighet for å kunne vokse opp til store, glade, frie og kjærlighetsfulle voksne. Slik går det ikke alltid. Ofte får vi for lite av noe, kanskje vi også får tilført ting som hemmer eller skader vår vekst, som fordommer, ignoranse, vold og lignende. Alt dette er med på å forme oss på veien mot unge voksne.

Det som er viktig å huske på, er at “misvekst og uår” i barneårene, fører til at vi blir sittende fast i øst, i barnet. Mønstre, med tilhørende pansringer, murer og skjold i oss, som vi så omhyggelig bygget opp rundt oss for å beskytte vårt sårbare indre, faller ikke automatisk av seg selv når vi kommer dit at alderen tilsier vi er nådd stadiet ung voksen.

Mange av oss går inn i denne tiden, der vi stifter egen familie, med mann/kone og barn, ansvar og forpliktelser, med disse skjold og forsvarsverker, og tilhørende sår intakte. Der disse sårene befinner seg, finner vi også sjeletap, biter av vår barnesjel hoppet ut i en traumatisk opplevelse og kom aldri tilbake. Tusenvis av små biter lekket ut sammen med masse energi da man levde under sterkt psykisk press for, eksempel iden perioden en “voksen” misbrukte en, fysisk eller psykisk, ofte begge deler.

Alle disse små eller større biter, der de befinner seg, enten dypt, dypt begravd i vårt indre, eller langt ute i en annen verden, er frosset i tiden. De er ikke lenger forbundet med sjelen og lyskroppen. Alle biter inneholder kvaliteter, evner og potensialer, som man etter et tap har redusert eller ingen tilgang til. Traumene man opplever stimulerer også våre forsvarsmekanismer, vårt sjelelige immunforsvar, som setter i gang med å bygge opp forsvarsverker av ymse slag for å beskytte vårt indre. Måten dette virker på, er at vi etablerer reaksjonsmønstre som er hensiktsmessige der og da. Disse mønstrene arter seg på to måter, den ene kategorien er full av utadrettet handling som igjen kan deles i to strategier, flukt og kamp. Den andre kategorien har den strategien at man stivner, eller fryser til, også kalt “å spille død”.
Begge kategoriene utløses av frykt som oppstår når man kommer i situasjoner som har likheter i seg på ett eller annet plan som likner den/de situasjonene som skapte mønsteret.

Slike etablerte mønstre er vanskelig å se i seg selv. Man kan trenge mange år og masse øvelse og trening i å akseptere og godta seg selv som man er, og i å gjennomskue sitt selvbedrag, før man kan begynne å se de tre fram. Og det kan gjøre utrolig vondt å oppdage dem, fordi disse mønstrene ofte får oss til å handle og gjøre valg som skader eller sårer oss selv og dem vi er glade i. Før vi blir dem bevisste og lærer å godta dem og klarer å bryte ut av dem, påvirker de oss følelsesmessig fra der de ligger og vaker i vårt ubevisste sinn.

Som gasser i ei myr ligger de der, og når frykten trigger dem og de aktiviseres, plopper de opp fra det ubevisste og sprer en vond stank og følelse rundt oss. Jo verre vi opplever at det stinker, jo vanskeligere blir det for oss å håndtere følelsesmessig, og vi skaper større og større avstand mellom “jeget” og dette avskyelige, ekle. Tilslutt kommer vi dit hen at vi følelsesmessig opplever at dette ikke er mitt, og projeksjonen, der vi legger disse negative egenskapene ut på andre, oppstår. Dette kan også kalles avspalting.

Sjeletap på grunn av traumer, kan oppstå i alle faser i livet, ikke bare i barndommen. Man er med i en bilulykke, kanskje får man en fysisk skade, opplevelsen er et sjokk. I sjokket åpner vårt energisystem seg, og store deler, kanskje hele sjelen hopper ut. Det er en refleksreaksjon skapt av vårt sjelelige immunforsvar. I mange tilfeller glir sjelen på plass igjen ganske fort. Men ofte kan en bit bli hengende igjen, eller rett og slett bare forsvinne utover. Mange har den erfaringen at de ikke er den samme lenger som de var før ulykken, et vanlig symptom på et sjeletap. Om man ikke ble direkte fysisk skadet i ulykken, kan problemer i det fysiske oppstå over tid, som et annet symptom på sjeletapet. Det er sjeletapene i barndommen som påvirker oss sterkest i senere år.

Vi kommer oss gjennom barneårene, vokser til og kommer til den alderen da man skal tre inn i de voksnes rekker. Man skal få seg utdanning, jobb, ektemake, barn, lån, hus, bil og påtar seg gjennom dette masse ansvar. Mange av oss sliter med traumer og derigjennom etablerte mønstre fra barndommen. De påvirker oss og vår atferd, som igjen påvirker våre barn. Mange mønstre man selv har, blir plantet inn i våre barn på den måten. Man lever som en ung voksen i sør, men samtidig er det deler av en selv som har stoppet opp i øst og ikke kommet videre.

Og livet som voksen fortsetter. Man nærmer seg 40-årene, og i tiåret fra 30 til 40 er det mange som helt naturlig tar oppgjør med ting fra sin barndom og gjør seg ferdige med det. Vi har det i oss, tross alt. De som underveis bevisstgjør seg disse prosessene, gjennom å praktisere forskjellige åndelige retninger, blir gjennom dette endelig gitt verktøy til å heale og transformere. Bevisstgjøringen av prosessene fører også til at de etter hvert begynner å se sine mønstre og etter hvert tilegner de seg kraft og kunnskap nok til å transformere på det bevisste planet. Dette fører også til en mer bevisst retning i valgene videre, og den øker fokus og kraft i handlinger. Slik kan man tre inn i vest, den eldre voksnes alder, som starter rundt den tiden da man begynner å få barnebarn.

Fremdeles kan man sitte igjen med traumer fra barndommen, men man lærte i sin tid i sør å være årvåken på seg selv og sine mønstre, trente seg i å ta tak i dem og transformere, og vil i større og større grad sitte igjen med innsikter og visdom for de yngre å øse av.

Mange, eller de fleste mønstrene vi går i, ser vi altså ikke selv. Vi kan se dem hos andre. Og ser vi ting hos andre som vekker sterke emosjoner i oss, er dette fordi vi selv har det i oss. Frykten og egoet er teamarbeidere. De er dyktige til å holde oss låst i våre reaksjonsmønstre gjennom å lulle oss inn i en følelse av trygghet, fordi dette er noe kjent som vi forstå. For vi mennesker har to hovedproblemer, frykten for å gi slipp og frykten for det nye og ukjente. Frykten for å gi slipp henspeiler på vår frykt for å dø. Frykten for det nye og ukjente, på vår frykt for å fødes. To hovedelementer i det å leve, og vår største kilde til frykt.

Det motsatte av frykt, tenker jeg ofte må være flyt. Er du i flyt, føler du ingen frykt, bare indre ro, harmoni og glede. Man kan oppleve flyt selv om man fremdeles bærer med seg uforløste traumer. Ritualer og teknikker som viser deg hvordan møte frykten og stå i den og gå gjennom den gir deg en følelse av å mestre den, slik at når du på vei i flyten lugger borti et sår som trigger frykten, har du lært deg å mestre dette slik at flyten kan gjenopprettes. Etter hvert som man har lugget borti samme såret mange nok ganger, blir man så trygg i seg selv og sin evne til å mestre, at man stopper opp ved såret og begynner jobben med å renske ut verken slik at det kan få gro.

Som sagt, vi har det i oss dette med å forløse våre traumer. Målet med dette er å tre ut av de gamle reaksjonsmønstrene, de gamle sannhetene. De ble opprettet og etablert på et tidspunkt da man var sårbar og ingen var der og hadde omsorg. Da trengte man en overlevelsesstrategi som beskyttet vårt innerste mot videre skade.

Men ettersom tiden går utspiller disse strategiene og forsvarsverkene sin rolle. Man har vokst til og er ikke lenger så sårbar. Man skal begynne å være voksen og ta ansvar for seg selv og eget liv. Og det er nå de begynner å komme i veien mer enn å være til hjelp. Ble du såret da du var barn, sviktet av noen du stolte på, skapte kanskje dette et sår i deg som førte til frykt for nærhet. Et forsvar ble etablert, og førte til at man ikke så lett kom i samme situasjon igjen. Altså gikk strategien ut på å holde folk på avstand slik at de ikke kom for nær innpå. Som ung voksen, der man er i fasen da forhold skal etableres, og slekten føres videre, vil en slik strategi nå kun være et hinder. Det å knytte tette og nære bånd til sin make, og i sin tur til sine barn, er limet som skal holde dem sammen til barna er ute av redet. Lever du da i din strategi, der du er “pinnsvin”, følelsesmessig kald, eller oppfører deg avvisende, er det dette du lærer dine barn og et familiemønster oppstår.

Det finnes mange sånne overlevelsesstrategier.
- Avvisning hvis man er redd for å miste eller bli såret.
- Klamring hvis man er redd for å bli forlatt eller ikke få dekket grunnleggende behov
- Avhengighet hvis man ikke har lært å sette grenser
- Sinne hvis man føler seg underlegen eller utilstrekkelig
Osv.

Frykten er den som svever bakom og styrer det hele, iscenesetter og regisserer. Og før vi blir bevisste på det som skjer, er vi viljeløse ofre for frykten og emosjonene. De kjører oss rund i mønstrene, som var vi et tog på skinner. Ett ord kan være nok og vi blir trigget. Følelsesmessig registrerer vi dette, men siden det hele befinner seg på det ubevisste planet, blir vi bare enda mer frustrerte, slitne og lei, fordi vi finner ikke noe å ta tak i. Enden på visa da, er at vi ikke orker den følelsesmessige belastningen, og begynner å legge skylden ut, på andre mennesker, på situasjoner, på styresmakter, på vær og vind. Og vi har sluttet å skape. Sluttet å ta ansvaret for oss selv, som vi egentlig er skapt til å gjøre. Sluttet å være fri, for vi er fange i oss selv.

[Siv Merete]

Dette var utrolig godt og innsiktsfullt skrevet, Inger Lise!!
Jeg skjønner at du skriver og forklarer ut ifra ditt sjamanistiske ståsted og praksis, og det gir for meg et nytt perspektiv på det du skriver om....igjen; helt herlig med denne typen innsikt!
Takk <3